Ingebjørg i India

I dag gikk vi først masse nedover, gjennom fin bambusskog og så oppover igjen. Vi spiste pizza til lunch i Himalaya Hotel (2873 moh.). Vi orket bare halve hver (osten smaker rart her) og ga resten til Kapil og Naran som spiste resten, i tillegg til sine obligatoriske Dal Bhat-fjell (Mount Everest for Naran og Annapurna for Kapil). Tror nok de forspiste seg litt, de spiste to porsjoner Dal Bhat i tillegg til pizzaen! Naran har så fantastisk mathumor: 'To plate Dal Bhat, plus half pizza, cannot walk' sa han og tok seg på magen. Kapil spiste én porsjon for sekken og én for ham selv, mens Naran spiste to for seg selv. =) Vi så en stor ape på veien i dag, en himalaya-langur. Den var veldig fin og ganske nærme, men fikk dessverre ikke tatt bilde avden (dere kan se et bilde av den her: http://i1.treknature.com/photos/4767/himalayan_langur.jpg).

Fra Himalaya gikk vi til Deurali, på 3231 meter over havet. Det var mye oppover, men siden vi begynte å komme høyt var Naran opptatt at vi skulle gå sakte ('Bistari, bistari, langsomt forsiktig') så det var ikke så slitsomt. Vi hadde masser av pust til overs til synging og latter. Tror faktisk vi har sunget mens vi har gått helt siden dag 2! Vi hadde også begynt å ta diamox (i Sinuwa tror jeg?) og fikk morsom prikking og kribling i fingre pg tær, noe som er normalt. Men også på halsen og hælene! De hadde ikke varmeovn hverken i Sinuwa eller Deurali, men en slags gassbluss som de satte under bordet. I Sinuwa var det en nedsenkning under bordet slik at det ble mer plass til den, men ikke i Deurali. Under bordet var det tråder som man kunne henge opp våte klær på og tepper festet til bordkanten som man kunne legge over beina. Bordet var av tre og det hele var temmelig brannfarlig. Heldigvis fungerte det bra og vi fikk varmen i oss, selv om vi satt med dunjakka på inne. =)

I dag gikk vi fra Chuile opp og ned MASSE brattet trapper til Chhomrong (1951 moh.), der vi spiste lunch. Det var slitsomt, men gikk veldig greit. Det er så deilig å kjenne at man bruker kroppen! Det var Norwegian summer i dag også, og vi måtte av med gensere og brette opp buksa. Og plutselig dukket det opp en gitar på veien og vi ble sittende i sola og drikke brus og høre på Sigrun spille og synge (mine gitarskills er fortsatt meget begrensede). I Chhomrong spiste vi lunch og lufta tærne, det var fantastisk deilig. Spesielt ettersom fjellskoene mine egentlig er litt for store og jeg må gå med masse ullsokker i dem. Her fikk vi også noen glimt av Macchapucchre/Mount Fishtail, på 6997 moh. Fjellet er kjempebratt og tuppen ser ut som en fiskehale. Det er et hellig fjell og derfor ikke lov å klatre (og det har ikke gått så bra med dem som likevel har prøvd).

Etter lunch gikk vi opp og ned nye bratte trapper, helt til vi kom til Sinuwa (2360 moh.). Vi ville varme oss og ble plassert i et bittelite mattelt med bål, sammen med Kapil. Vi prøvde å snakke litt med ham, men det var ikke så lett... Naran kom med te til oss og etterhvert ble Kapil erstattet av en argentiner, som omtrent ikke kunne noe engelsk, så ham var det enda vanskeligere å snakke med. Sigrun gjorde en hederlig innsats likevel, og det viste seg at han var teaterregissør og de hadde noen felles musikkting å snakke om. Det må være vanskelig for ham å reise rundt alene når han kan så lite engelsk! Jeg satt for det meste bare og hørte på, jeg var kjempesliten og hadde vondt i magen og nakken og lurer på om jeg hadde litt feber, så jeg ble litt bekymret for hvordan det skulle gå. Tok også nok en 'varm dusj' som nesten tok knekken på meg. Heldigvis våknet jeg dagen etter med litt vondt i halsen, men var eller fin.

Vi sto opp rundt fem om morgenen for å se soloppgangen fra Poon Hill. Magen min hadde vært litt urolig de siste dagene, og jeg våknet faktisk enda tidligere enn nødvendig av at jeg hadde vondt og følte meg uggen. Men ut i mørket bar det, med dunjakke og hodelykt. Sammen med det jeg tror var de fleste andre turistene i Ghorepani slepte jeg meg oppover Poon Hill, det var ganske kjipt med mageknip og kvalme og tynn luft. Vishnu fra gjestehuset vårt tok sekken min, det hjalp litt, og til slutt kom jeg meg da opp til toppen, på 3210 meter over havet. Utrolig nok var det helt klart, selv om vi var litt tidlig ute og det fortsatt var mørkt. Vi satte oss på gulvet oppe i utkikkstårnet for å vente på sola. Naran, utrolig omtenksom og oppmerksom som alltid, kjøpte kaffe til oss fra en liten bod. Jeg hadde ikke lyst på, men begynte å drikke likevel, og det hjalp faktisk veldig mot kvalmen. Den beste kaffen i mitt liv! Rundt seks – halv sju (tror jeg) begynte det å lysne og fjellene i Himalaya åpenbarte seg i all sin prakt. Og for noen fjell! Fra Poon Hill hadde vi en fantastisk utsikt over Dhaulagiri Himal og Annapurna-fjellene, som er skilt av elva Kali Gandaki. Det er vanskelig å beskrive det, men det er nok noe av det fineste jeg noen gang har sett. Bildene viser jo litt, men det er noe helt annet å faktisk være der! (Bruk en av disse linkene for panoramabilder: http://abc-trek.com/wp-content/gallery/story/the_trek_poonhill_panorama_commented.jpg, http://miracondor.files.wordpress.com/2010/07/poon-hill-panorama.jpg og se også bildene jeg har lagt ut). Det viste seg jo at vi hadde flaks i uflaks ved at vi var en dag forsinket – i dag var fjellene som sagt helt klare der de stakk opp av tåkehavet under, men dagen før hadde det vært overskya.

Vi sto i tårnet til sola hadde stått ordentlig opp, tok det obligatoriske bildet ved skiltet og gikk så ned igjen (det var lekende lett) og spiste frokost, før vi begynte på dagens etappe til Chuile. Den startet med at vi måtte gå opp på en ås på samme høyde som Poon Hill, bare på andre siden av Ghorepani. Et stykke på veien kom Vishnu løpende med pilleposen vår, som vi hadde glemt (selv om vi trodde vi hadde 'check it to the room properly' som Naran sier). Pilleposen må kanskje forklares. Vi gadd ikke å ta med store bokser med piller (idoform, diamox og vitaminpiller) og puttet dem alle sammen i en sånn gjennomsiktig pose man får på flyplassen. Det så veldig mistenkelig ut, i alle fall etterhvert som pillene ble litt most og det ble massevis av hvitt pulver. =)

Det gikk lett å gå oppover, nå som vi begynte å bli vant til høyden. Opp på toppen bar det og så ned igjen. Ban Thanti, stedet der vi skulle spise lunch, ligger på 2194 moh., altså ca. 1000 meter lavere enn åstoppen. Det var bratt og en del is (til tross for at det var deilig og varmt i sola), men de staute nordkvinnene hadde ingen problemer, vi kan det å bruke staver! Naran ble veldig imponert over oss ('Norwegian girls, using sticks, veeeery good!') og både han og Kapil snubla fakisk, men det gjorde ikke vi (i alle fall ikke jeg, hehe)! Etter lunch gikk vi oppover igjen til Tadapani, der vi egentlig skulle sove. Men Naran mente det var så kaldt der, og vi gikk derfor nedover igjen til Chuile gjennom noen ganske så utrolig bratte åser. (Hadde det vært i Norge hadde det vært gjerder overalt. Underveis på turen tenkte jeg også på alle barna i landsbyene som springer rundt, noen må jo dette utfor?) Ingen skal si at vi ikke får god trening! Knærne var ganske shaky da vi kom fram og jeg hadde faktisk litt vondt i det ene etter å ha gått så mye skjeivt nedover. Naran ga meg da en rar krem som så ut som bæsj og lukta tannkrem, som jeg skulle smøre på, i tillegg til at han viste oss noen øvelser vi burde gjøre. Kremen, pluss en søttebandasje, funka faktisk fint, og jeg hadde ingen problemer med det etter dette. <3 Rub Cure.

I Chuile tok vi en 'varm dusj' som foregikk ved å kle av en og en kroppsdel, gni litt vann på den og så putte den raskt inn igjen i klærne, i tillegg til å stikke hodet innunder krana. Alt dette foregikk mens jeg hørte en sint damestemme som kjefta og kjefta, i ett sett. Stakkars barna i huset. Og det var faktisk en veldig søt liten jente der, som alle ble helt betatt av. I Chuile var det en del andre folk, men dagene før har vi omtrent vært alene i gjestehusene. I høysesongen derimot må man booke rom flere dager i forveien, og alle gjestehusene er fulle. Mye bedre å være her om vinteren; klarere vær og det er ikke SÅ kaldt (20 grader + om dagen, og sol = 'Norwegian summer')! Vi snakket litt med noen av de andre og spilte masse kort med Naran og Kapil. De lærte oss et nepalesisk spill, som faktisk er akkurat som Idiot, bortsett fra at om man legger på 7 må man legge lavere. Veldig koselig!

P.S. Jeg har også lagt ut bilder på Facebook, der jeg har tagget toppene, for de som er interessert!
http://www.facebook.com/album.php?aid=289562&id=562153291&l=e890e70926

I dag våknet vi og så at sola endelig skinte! Tåka som hadde omgitt oss de forrige dagene var ikke så tett lenger og vi så at vi var omringet av bratte åser, med et hvitt snøpudder på toppen. Vakkert! Det var lett å gå i dag, gjennom flotte rhododendronskoger (som dessverre ikke var i blomst nå på vinteren, men pytt sann, pent var det likevel). Vi kom fram til Ghorepani klokka tolv og spiste både lunch og middag der. Det var faktisk et ganske stort sted, med butikker og tilogmed internett! Og rommet vårt hadde eget bad – luksus! I Ghorepani fikk vi i et klart øyeblikk det første syn av ordentlige, snødekte fjell, før skyene igjen gjemte dem. Om ettermiddagen gikk vi en liten tur oppover mot Poon Hill. Det var både for å se om vi kunne få noen flere blikk av fjellene (det fikk vi ikke), men også for å akklimatisere oss til høyden. Naran fortalte oss nemlig at det er lurt å ikke sove på det høyeste punktet man har nådd i løpet av dagen, men heller gå litt høyere og så ned igjen. Og vi merket faktisk at vi begynte å komme høyt opp (Ghorepani ligger på 2874 moh.), det var tyngre å gå enn normalt og vi ble også mer kortpustede.

Vanligvis hadde vi null tid til å skrive dagbok i løpet av turen, det ble bare noen korte notater nå og da, men denne dagen var et unntak. Jeg husker jeg tenkte at dette måtte jeg skrive ned før jeg glemte det. Her følger derfor et utdrag av et nokså følelsesladet dagbokskribleri:

Jadda, her er det fart på sakene! Det føles helt surrealistisk å danse vilt her i en liten landsby (Banthanti) høyt oppe i åsen (det er ikke egentlig fjellet, selv om det ligger på 2250 meter, siden det er helt grønt), til en blanding av pophits fra nittitallet og nepalesisk/indisk musikk. Naran sa tidligere på dagen at Sigrun skulle synge og jeg og Kapil skulle danse, men at det skulle resultere i dette hadde jeg aldri trodd! Helt fantastisk. Det er så rart og deilig å være her, man føler seg så fri for bekymringer og kan bare nyte livet. Tenk at vi er på fjelltur i Himalaya! Himal betyr forresten bare fjell.

I dag gikk vi fra Birethanti, på ca 1030 meter over havet, til Banthanti, på 2250 moh. Over 1000 meter stigning altså, det meste i form av bratte steintrapper (noe som er et kjennetegn for Annapurna-regionen). Til tross for at vi hadde hørt mange skremselsord om disse beryktede trappene var det faktisk null stress å gå opp. Vi tok det veldig rolig, og gikk faktisk raskere enn Kapil (med den tunge sekken, stakkars) og Naran (som var forkjøla, stakkars). Vi spiste lunch i Ulleri, den besto av kyllingnudler (egentlig mer spaghetti) og var helt ok. Omtenksomme Naran hadde også med seg et lager av Bounty-sjokolade, og vi fikk en på deling hver dag etter lunch og middag (for at vi skulle få masse energi, som han sa). Han passet også på at vi fikk rensedråper i vannet vårt, som vi da kunne fylle fra springen og drikke etter en halvtime (etterhvert som vi kom høyere opp derimot måtte vi gå over på kokt vann) og han fortalte oss når vi burde begynne å ta diamox. Det er en medisin som forebygger høydesyke, som kan inntreffe over 2500 moh. Vi hadde vært veldig i tvil om vi skulle ta det eller ikke (selv om vi ikke hadde trengt å ta med, for Naran hadde til oss), så det var greit å høre det fra en med 16 års erfaring. Naran sa også at i tillegg til å ta diamox var det lurt å sove med hodet høyt oppe i høyden. Mer om høyde seinere!

Mens vi ventet på lunch spilte vi et morsomt biljard-aktig spill sammen med Kapil og det var morsomt å se ham mykne opp litt. Kapil er 20 år og fetteren (eller var det nevøen?) til Tilak, som driver Nepal Trailblazer (trekkingselskapet). Vanligvis studerer han hotel management (som alle andre studenter i Nepal) på universitetet, men jobbet som porter i vinterferien. Han er ganske fersk og dette var første gangen til Annapurna Base Camp (heretter ABC) for ham også. Som sagt snakket han ikke så mye engelsk, men utrolig søt og sjarmerende var han – og selvfølgelig kjempesterk! Vi ble veldig gode venner etterhvert.

Vi overnattet som sagt i Banthanti, men før vi tok kvelden var det på tide med heftig discodans. Det viste seg at Narans utsagn om Kapils danseferdigheter stemte helt og det var litt av noen mooves han utførte på dansegulvet. Naran var også med og danset og stemningen var høy. Vi fikk i alle fall varmen i oss (etter å nesten ha smeltet tøflene mine på ovnen)! Tilskuerne våre var en søt, gammel bestemor, noen jenter som sjarmøren Kapil flørtet med (før han ble avbrutt av Naran, hmpf) og tre gråstripete katter. Vi fikk også tatt oss en varm dusj (den siste på en uke, skulle det vise seg, men det visste vi heldigvis ikke da!).