O, Himalaya!

Vi sto opp rundt fem om morgenen for å se soloppgangen fra Poon Hill. Magen min hadde vært litt urolig de siste dagene, og jeg våknet faktisk enda tidligere enn nødvendig av at jeg hadde vondt og følte meg uggen. Men ut i mørket bar det, med dunjakke og hodelykt. Sammen med det jeg tror var de fleste andre turistene i Ghorepani slepte jeg meg oppover Poon Hill, det var ganske kjipt med mageknip og kvalme og tynn luft. Vishnu fra gjestehuset vårt tok sekken min, det hjalp litt, og til slutt kom jeg meg da opp til toppen, på 3210 meter over havet. Utrolig nok var det helt klart, selv om vi var litt tidlig ute og det fortsatt var mørkt. Vi satte oss på gulvet oppe i utkikkstårnet for å vente på sola. Naran, utrolig omtenksom og oppmerksom som alltid, kjøpte kaffe til oss fra en liten bod. Jeg hadde ikke lyst på, men begynte å drikke likevel, og det hjalp faktisk veldig mot kvalmen. Den beste kaffen i mitt liv! Rundt seks – halv sju (tror jeg) begynte det å lysne og fjellene i Himalaya åpenbarte seg i all sin prakt. Og for noen fjell! Fra Poon Hill hadde vi en fantastisk utsikt over Dhaulagiri Himal og Annapurna-fjellene, som er skilt av elva Kali Gandaki. Det er vanskelig å beskrive det, men det er nok noe av det fineste jeg noen gang har sett. Bildene viser jo litt, men det er noe helt annet å faktisk være der! (Bruk en av disse linkene for panoramabilder: http://abc-trek.com/wp-content/gallery/story/the_trek_poonhill_panorama_commented.jpg, http://miracondor.files.wordpress.com/2010/07/poon-hill-panorama.jpg og se også bildene jeg har lagt ut). Det viste seg jo at vi hadde flaks i uflaks ved at vi var en dag forsinket – i dag var fjellene som sagt helt klare der de stakk opp av tåkehavet under, men dagen før hadde det vært overskya.

Vi sto i tårnet til sola hadde stått ordentlig opp, tok det obligatoriske bildet ved skiltet og gikk så ned igjen (det var lekende lett) og spiste frokost, før vi begynte på dagens etappe til Chuile. Den startet med at vi måtte gå opp på en ås på samme høyde som Poon Hill, bare på andre siden av Ghorepani. Et stykke på veien kom Vishnu løpende med pilleposen vår, som vi hadde glemt (selv om vi trodde vi hadde 'check it to the room properly' som Naran sier). Pilleposen må kanskje forklares. Vi gadd ikke å ta med store bokser med piller (idoform, diamox og vitaminpiller) og puttet dem alle sammen i en sånn gjennomsiktig pose man får på flyplassen. Det så veldig mistenkelig ut, i alle fall etterhvert som pillene ble litt most og det ble massevis av hvitt pulver. =)

Det gikk lett å gå oppover, nå som vi begynte å bli vant til høyden. Opp på toppen bar det og så ned igjen. Ban Thanti, stedet der vi skulle spise lunch, ligger på 2194 moh., altså ca. 1000 meter lavere enn åstoppen. Det var bratt og en del is (til tross for at det var deilig og varmt i sola), men de staute nordkvinnene hadde ingen problemer, vi kan det å bruke staver! Naran ble veldig imponert over oss ('Norwegian girls, using sticks, veeeery good!') og både han og Kapil snubla fakisk, men det gjorde ikke vi (i alle fall ikke jeg, hehe)! Etter lunch gikk vi oppover igjen til Tadapani, der vi egentlig skulle sove. Men Naran mente det var så kaldt der, og vi gikk derfor nedover igjen til Chuile gjennom noen ganske så utrolig bratte åser. (Hadde det vært i Norge hadde det vært gjerder overalt. Underveis på turen tenkte jeg også på alle barna i landsbyene som springer rundt, noen må jo dette utfor?) Ingen skal si at vi ikke får god trening! Knærne var ganske shaky da vi kom fram og jeg hadde faktisk litt vondt i det ene etter å ha gått så mye skjeivt nedover. Naran ga meg da en rar krem som så ut som bæsj og lukta tannkrem, som jeg skulle smøre på, i tillegg til at han viste oss noen øvelser vi burde gjøre. Kremen, pluss en søttebandasje, funka faktisk fint, og jeg hadde ingen problemer med det etter dette. <3 Rub Cure.

I Chuile tok vi en 'varm dusj' som foregikk ved å kle av en og en kroppsdel, gni litt vann på den og så putte den raskt inn igjen i klærne, i tillegg til å stikke hodet innunder krana. Alt dette foregikk mens jeg hørte en sint damestemme som kjefta og kjefta, i ett sett. Stakkars barna i huset. Og det var faktisk en veldig søt liten jente der, som alle ble helt betatt av. I Chuile var det en del andre folk, men dagene før har vi omtrent vært alene i gjestehusene. I høysesongen derimot må man booke rom flere dager i forveien, og alle gjestehusene er fulle. Mye bedre å være her om vinteren; klarere vær og det er ikke SÅ kaldt (20 grader + om dagen, og sol = 'Norwegian summer')! Vi snakket litt med noen av de andre og spilte masse kort med Naran og Kapil. De lærte oss et nepalesisk spill, som faktisk er akkurat som Idiot, bortsett fra at om man legger på 7 må man legge lavere. Veldig koselig!

P.S. Jeg har også lagt ut bilder på Facebook, der jeg har tagget toppene, for de som er interessert!
http://www.facebook.com/album.php?aid=289562&id=562153291&l=e890e70926